Bokelskere.no

Polteraftenen ble en av Delfinens store, minneverdige kvelder. Den lukket festlig opp for en verden som den bleke slekt fra tiden etter forbudet aldri har visst om, en verden som snudde ryggen til alt det knusktørre og snobbete nid og nag som ellers er så typisk for livet i en småby.

Å, dere unge som er vokst opp i blodløse bydeler med misjonshus, små tertefine butikker, oppslag og politivedtekter: Dere har aldri opplevd sjoet av den veldige bølgen av sang og dunking i bordene, klirring av glass og store, salige ånders planløse gjensidige lovprisninger, vennskap og kjærlighet og slagsmål og alltilgivende gråt og evig troskap! Og alt dette veltet ut av kaptein Østrøms gjestekro når den hadde en av sine kronkvelder!

Dere har ikke kjent Ole Brandy da han var i sin velmakt, dere har ikke sett øreringene hans som lynte gyllent gjennom tåke og tobakksrøyk i den store mannfolkkjelleren, den som ble kalt Ildhuset. Dere har ikke sett den drukne glød av fryd i øynene hans, dere har ikke hørt ham kvede sørgekvadet over Olysses. Heller har dere ikke hørt de ville og merkelige hyl som flerret gjennom all hurlumheien når smed Janniksen danset sin enedans. Man kan ikke forestille seg den overveldende kraft og lidenskap som denne gledens sønn utfoldet når han vred sin kjempekropp i det kvalme rommet, fylt som han var med sanselig overmot til sjelens innerste rand, mens usedvanlige verselinjer og sanger og blasfemiske utfordringer skylte i utrettelige bølger opp fra hans brede bryst.

En hemmelig ring av djerve menn stilte seg rundt den rabiate mammuten og sørget for at han ikke løftet taket av huset, og da forestillingen omsider var forbi, ble smeden båret inn i et siderom, der han i fred og ro kunne samle krefter til et nytt slitsomt dagsverk. Ole Brandy stilte et breddfylt glass ved hans leie.