Goldere enn den mest ubarmhjertige ørken var innlandsisen. Ikke engang den nøysomme laven kunne finne fotfeste på den blanke overflaten. Forfattere kjente til angsten for det hvite papiret når ikke en tanke meldte seg; malere kjente til angsten for det hvite lerretet hvis inspirasjonen uteble. Innlandsisen var Guds hvite lerret, her var hans skaperkraft blitt blokkert, hendene hans falt kraftesløst ned. Innlandsisen var et monument over Guds avmakt.