Kafka elsket bøker. Han hadde dem alltid for hånden, kjøpte bøker og ga bort bøker til venner.
«Han var ikke på noen måte en «samler»; det som vekket hans begjær, var ikke antikvariske sjeldenheter eller fine innbindinger, men først og fremst teksten mellom permene. Han nøyde seg ikke med å kjøpe bøker — han leste dem.
«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss med å lese bøker som biter og
stikker. Hvis ikke boken vi leser ryster oss våkne som et slag i
hodet, hvorfor skal vi da lese den? For å bli lykkelige, som du
sier? Gode Gud, vi ville vel være like lykkelige uten bøker i det
hele tatt, og bøker som gjør oss lykkelige, kunne vi jo t i l nød
skrive selv. Hva vi trenger, er bøker som rammer oss som den
verste ulykke, f.eks. at noen vi elsker høyere enn oss selv dør,
bøker som får oss til å føle oss fredløse, langt borte fra alle mennesker,
som et selvmord. En bok må være som en øks for det frosne
havet inni oss. Det er det jeg tror.» (B. 27.1.1904)
Men det var en kategori bøker som opptok Kafka mer enn noe annet:
«Men midt i den eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett konstant: hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som synes å ha opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om de berømte eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og uavkortede detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt det rotet og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som alltid hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på virkeligheten, var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand til å sette den ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra vogge og til grav. For en person som gang på gang følte seg lammet av angst og ubesluttsomhet, må det ha ligget en viss trøst i dette. «
Sist sett
