Sorte hull, tenkte Violon og stirret opp mot det tette løvverket, sorte hull var min tids mest fantastiske oppdagelse. Himmellegemer som spiser materie, som spiser lys, som brytes ned mot intet, men hvor samtidig alt er alt. Paradokset som skremmer vitenskapsmennene fra vettet, som gjør vårt hittil så velordnede Univers til et mareritt. Ingen kan se inn i et sort hull, ingen fra utsiden kan noensinne bli i stand til å beskrive det innerste punktets nakne eiendommelighet. Et sort hull er et lukket system; materiens død eller materialismens Nirvana og rundt dette systemet krummer Hendelseshorisonten seg som et beskyttende skjold. Faller du gjennom Hendelseshorisonten, kan du aldri vende tilbake til ditt eget Univers. Det er den fullkomne død.
Sist sett
