Bokelskere.no

Hvit himmel. Trær som ble visket ut i synsranden. Fjellene som ble borte. Hendene hang og dinglet fra jakkeermene som om de ikke var mine. Jeg ble aldri vant til måten synsranden der bare kunne viske en ut på og la en stå der mutters alene, uten et holdepunkt i verden, i et ufullstendig drømmelandskap som var som en skisse av den verden en kjente – omrisset av et enslig tre i stede for en klynge med trær, gatelykter og piper stakk opp uten å henge sammen før lerretet rundt dem ble fylt ut – et amnesi-land, en slags skeiv Himmel der en kan kjenne igjen de gamle landemerkene, men der de står altfor langt fra hverandre og ikke der de skal stå, og der tomheten som omgir dem, gjør dem skremmende.