Eplet var friskt og grønt. Ikke så mye som en skrukke å se. Ingen mugg. Ingen råte. Etter hvor mange uker? Mange ...
Hirka presset en finger mot skallet, men det ga ikke etter. På kirkegården sprikte trærne med nakne greiner, men likevel hadde hun et eple som kunne vært plukket i går.
Hun la det fra seg i vinduskarmen. De andre kunne gjøre hva de ville, men hun kom ikke til å sette tennene i noe som nektet å dø. Hun var ikke dum heller. I eventyrene var sånt alltid forgiftet.