Bokelskere.no

Advokaten sa ikke noe, ristet bare svakt på hodet
som for å vise at han ikke la noen vekt på min forklaring.
Så gav han seg til å redegjøre for sitt ærend i et
pedantisk og overtydelig språk, som om han snakket til
et barn eller en sinke. Jeg ville miste min arverett,
sa han, og ved min mors død ville jeg ikke bli rådspurt
under bodelingen. Men det ville bli sørget for meg på
beste vis, jeg ville få hele to formyndere, og et mindre
beløp ville stå til rådighet for meg hver måned.

Dessverre kunne han ikke love meg at jeg noensinne ville
få min frihet. Jeg var jo blitt satt på prøve, men hadde
gang på gang vist at jeg ikke kunne ta vare på meg selv.

Da han var ferdig, skjøv han papirene over på min side av
bordet og pekte på stedene hvor jeg skulle sette mitt navn.
Jeg nølte litt, og han forsikret meg nok en gang at
arrangementet var til mitt eget beste, at det var sørget
for at jeg fikk gode og rettenkende formyndere.

Jeg nikket, men spurte ikke om navnene på mine nye
foresatte. Bare det at de hadde sagt seg villige til å
tre inn i rollen, var nok til at jeg mistrodde dem og
fraba meg deres velgjerninger.

Idet jeg gjorde meg klar til å skrive under, slo det meg
som noe litt underlig at en utilregnelig person ble satt
til å bekrefte sin egen utilregnelighet.
Jeg kikket bort på advokaten og ymtet noe om at min
underskrift vel i grunnen var en selvmotsigelse.
Men det lot ikke til at han skjønte hva jeg mente, og da
jeg hadde sittet litt og øvd opp kulepennen på snippen
av en avis, bet jeg mine innsigelser i meg og satte navnet
mitt hvor det skulle stå.

Straks etter var advokaten ute av døren med sin fangst,
og jeg satt tilbake ydmyket og ribbet til skinnet.
Det var sikkert ikke noe lite salær han fikk for å slette
meg ut av de levendes tall og forvandle meg til en
imaginær størrelse.