Jeg tror ikke menneskekroppen er helt tilpasset by- og innelivet. Iallfall ikke min kropp. Den liker å slite litt. Være ute. Underveis. Kanskje det rett og slett er en urfølelse. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal være i ro. Jeg husket de hvite, trange sykehuskorridorene da jeg jobbet som sykepleier. De kvelte meg fullstendig.
Og hva er det folk blir lykkelige av nå? Gå Birken? Ja, nettopp, slite litt.