Bokelskere.no

Duncan, Shea, Simons, Anderson, Blum, Fairbrother. Navnene smatret i skumringen. De legemliggjorde forfedrenes steder, landsbyene og byene hvor telegrammene kom til å bli levert, husene hvor rullegardinene kom til å være trukket ned, hvor det ville komme lave stønn bak lukkede dører om ettermiddagen - og de stedene som hadde gitt dem liv, som kom til å være som nonneklostere, som døde byer uten liv eller hensikt, uten lyden av fedre og deres barn, uten unge menn i fabrikkene og på jordene, uten ektemenn for kvinnene, ingen dype stemmer på vertshusene, sammen med barna som skulle ha blitt født, som skulle ha vokst opp og arbeidet eller malt kunstverk, eller til og med regjert. Nå forble de uunnfanget i sine fedres sprengte kjøtt som så i stinkende granatkratere i sukkerroejorden. De hadde forlatt hjemlandet for å sette opp bare granittstøtter i stedet for levende kjøtt, og på gravstenenes overflate skulle mose og lav kaste sin krypende, grønne lykegyldighet.