Hvordan en ung mann som meg med vitende og vilje (og glede! Gleden over å ha et arbeid!) gikk til fabrikken klokka sju om morgenen, jobbet til klokka fem om ettermiddagen, og deretter gikk hjem (gikk, ikke kjørte bil, det var praktisk talt ingen som hadde bil i 1945), og ikke hjem til noen stor bolig eller romslig leilighet, men til en toroms, eller andreetasjen i et lite hus med skråtak, der kone og barn ventet, med babyklær hengende fra snorer på kryss og tvers, og etter en enkel middag: ut og jobbe med hendene, enten i hagen, eller å snekre en garasje, eller rett og slett bygge sitt eget hus et annet sted (siden de fleste bare var leietakere i starten), langt utenfor byen, eller å hjelpe andre i samme ærend, i god dugnadsånd, og all nøden, i ulike graderinger selvfølgelig, alt er relativt, ja vel, men mangelen på kjøtt, mangelen på sukker, slikkerier, sigaretter, alle disse tingene som vi i dag har i overflod i Norge, den gang var det nesten fraværende, man hadde ikke tv. Man arbeidet. Man var nøysom, ikke fordi dette var et vel ansett karaktertrekk å kultivere, men fordi man ikke hadde noe valg. Det var reell fattigdom. Lange, monotone arbeidsdager på fabrikken, der man ikke realiserte seg selv, der man ikke var evig ungdom, tvert i mot, det repetitive mekaniske og harde arbeidet sleit ned kroppene, bøyde folks knær og nakker, fabrikkstanken satte seg i huden og gjorde håret grått. Det fylte meg med skam å lese om denne tida. Fordi mitt eget liv fortonte seg så uendelig målløst i forhold. Her satt jeg på lesesalen og døste bort dagene over bøker, eller gikk og slengte i gatene i Oslo, uten helt å vite hva jeg skulle bli, i en alder av tjueto, og ennå ikke vite, eller hva verre er; ennå ikke ha lyst til noe.
Sist sett
