Bokelskere.no

Så satt hun og så på solen som spilte i vannet. Refleksen gynget hit og dit med strømdraget. Og solen var den samme som gjennem alle de foregående årene. Men vannet var ikke det samme. Det ilte avsted, stadig avsted mot målet.

Slik hadde det vært med slektene som hadde bodd der også. De hadde kjempet og lidt, jublet og gledet sig. Men de hadde ikke kunnet stanse, ikke en eneste en av dem. De var blitt rykket med av livets strøm og hadde ilt avsted - mot sitt mål. Også hadde solen lyst over nye slekter, som også hadde ilt avsted - mot sitt mål (...)

For den som har kastet anker innenfor forhenget, er målet bare ett eneste. Og da er det ikke noget mørke ved tanken på at livet er kort og evigheten lang.