Pjotr Michajlytsj red langs bredden av dammen og betraktet sørgmodig vannspeilet, og mens han mintes sitt liv, ble han overbevist om at han hittil hadde snakket og gjort alt annet enn det han egentlig ville, og menneskene rundt ham hadde betalt ham tilbake med akkurat det samme, derfor forekom nå hele hans liv like mørkt som dette vannspeilet, hvor den nattlige himmelen nå gjenspeilet seg og hvor vannplantene dannet et uregelmessig og rotete mønster.
Og han fikk en følelse av det ikke fantes noen mulighet for å rette opp eller forbedre dette rotet.