Bokelskere.no

Det er noe underlig ved disse store, klumpete fuglene og deres forkjærlighet for å slå seg ned på tynn kvist. Det er ikke jeg som har skremt den opp, det må være døden tenker jeg, for den raser på kryss og tvers innover mellom granstammene, og ikke før har jeg tenkt døden, så kommer den som en torpedo, skrått ovenfra, hun har sittet øverst i en gran, eller sett byttet fra en av sine usynlige jaktområder over himmelen, det er den store gamle hunnen, en fryktinngytende skygge som farer innover skogen i en nesten ufattelig fart, inn i den tette vegetasjonen av tørrpinner og kratt, mens hun ikke så mye som sneier en kvist, hun går klar av alt, det er ikke til å tro, det går så fort, det er allnaturen som har sendt meg en av sine yppertste artister, selveste storskogens drapsmakin, Accipiter gentilis, hønsehauken, og det jeg nå får se får nesten ingen mennesker oppleve. Det er jeg av alle som står der på stien når hauken slår duen, og det søkker i meg når det mørke skogsdypet farges av hundrevis av lyse fjær som henger igjen i luften.
På en kvist: En dråpe blod som alt har fanget en flue.