Bokelskere.no

Der jeg står på åstedet i Baneheia, nøyaktig 13 år etter, klarer jeg likevel ikke å se en mor i sorg. Jeg ser en mamma som gråter over sitt barn og som tidvis må kjempe for å kontrollere sine følelser. Men jeg ser også en mamma som har tatt et oppgjør med seg selv og bestemt seg for å ha det godt. En som har uendelig mye å leve for, og derfor ikke tillater at selvmedlidenheten skal styre de valgene hun tar i livet. En som ikke våger å gi seg hen til den negative,destruktive tenkningen hun har kjempet mot i så mange år, fordi det ikke yter rettferdighet til hennes gjenlevende barn. Samtidig ser jeg en mamma som savner. Savnet er ikke like sterkt hver dag, men det kommer og går, og vil alltid gjøre det.