Akkurat idet han hadde innsett at det var slutt på å leke kunstner, at kunsten i Danmark og den vestlige verden ikke var stort annet enn et medium for selviscenesettelse og identitetsproduksjon, at kunsten utenfor det lille, velfødde, ja, selvgode og selvfortærende kulturlivet var fullstendig maktesløs og uten betydning, at ideen om en form for “politisk kunst” ikke var annet enn nettopp en ide i hodet på en flokk bortskjemt velferdsyngel, at han, Thomas Skade-Rasmussen Strøbech, med andre ord måtte slutte å leke “Rasmussen”, kaste digitalkameraet og de fjollete pressemeldingene og slipset og kassen med “The Democracy” med dens innhold av dårlig skjult selvopptatt kulturporno i dass og begynne på ny frisk som eksemplarisk verdensborger, akkurat da innså det danske utenriksdepartementet at deres amerikanske drøm om å innføre Frihet og Demokrati over hele verden i en fei, en kort militæraksjon fulgt av en hær av diplomater og multinasjonale selskaper, bombefly fulle av dollar og en kjekk liten midlertidig irakisk marionettregjering bestående av maktbegjærlige menn som i årevis hadde levd gode dager langt fra Irak, at denne drømmen i praksis hadde spilt fallitt og at den eneste mulige farbare veien for å redde Amerikas og dermed den vestlige sivilisasjonens og Demokratiets ære, og against all odds likevel spre Demokratiet og Friheten til resten av verden, det var Kunsten.
Sist sett
