For meg handler kampen mot sykdommen om å forsone meg med at livet ble annerledes. Det handler om å finne indre ro. Om å være en observant pasient som tar imot all den fine omsorgen jeg får, men som likevel evner å se hvordan helsevesenet kan bli bedre. Det handler om å forsone seg med sorgen over ikke å kunne jobbe eller delta i det sosiale livet akkurat nå. Om å forsone seg med at livet ble annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Men det handler også om å kunne glede seg over alt det fine jeg har opplevd. Om håp. Om å holde ut. Om å leve i troen på at morgendagen vil kunne bli bedre. Om å hvile i at kroppen er på min side. Om å vite at uansett hva som skjer, så er jeg Annbjørg.