Bokelskere.no

Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyrene streifet omkring på engene og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskheten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden.
Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da.
Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jordkloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneskene og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels.
Ha, sa Roy. Men så da?
Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk til helvete.
Mener du at alt gikk til helvete da du giftet deg med mamma?
Faren så på ham med et blikk som gjorde det klart at Roy hadde gått for langt. Nei, det gikk til helvete en god stund før det, tror jeg. Men det er vanskelig å si når.