Bokelskere.no

Hvorfor ikke begynne med en gate. Gaten og strekningen jeg gikk frem og tilbake nesten hver dag i mer enn to år. Bjørnsonsgaten, trafikkert og skitten, arbeiderboliger i rekker på hver side av skyggen som ligner en vei, en innfartsåre, blodfattig og kald, et smalt fortau, forbi fabrikkområdene, bensinstasjonen, ned mot Danmarksplass, byens mørkeste lyskryss. En elendig gate, avbrutt av nedslående spor: et døende tre, nedfallstrehuset og en eksosnedstøvet hekk, vinduet hvor hun står og trekker av seg bomullsgenseren.
En elendig gate, min adresse og yndlingsstrekning inn mot byen. (Idag – når jeg bor på den andre siden av byen, i en lys, ren leilighet med terrasse og utsikt over havnen – hender det at jeg tar bussen til Bjørnsonsgaten for å gå ned gaten og den gamle strekningen mot sentrum.) Gaten åpner seg mot yrkesskolen og Krohnsminde til høyre, høyblokkene og Solheimsviken til venstre, jeg passerer kokkelærlingene på steintrappen utenfor skolen, de står og røyker under de hvite, luftige kokkeluene, som om de holder oppe skyene med kokkehodene sine, syv–åtte kokkelærlinger i en rekke ved siden av frisørlærlingene, lett gjenkjennelige på grunn av hårfrisyrene, røde, grønne hårmanker i alle lengder og retninger (en av jentene har barbert bort håret i en skinne fra pannen mot nakken, som om veien fortsetter gjennom hodet hennes) og jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass. Ned under trafikkmaskinen. Til høyre eller venstre i tunnelundergangen? Undergangen deler seg, idag går jeg til høyre, og det må jeg være glad for, i ettertid, at jeg ikke gikk til venstre, for litt lenger ned langs høyreruten, like forbi Forum Kino, etter bakken mot Store Lungegårdsvann, på broen hvor fisken ligger og dør på asfalten, treffer sollyset et trafikkskilt og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse. Den sier ikke annet enn: du er lykkelig. Her og nå. Grunnløst. I dette øyeblikket er du lykkelig, uten grunn, som en gave. Det kan ikke beskrives annerledes. Jeg har ingen grunner til å være lykkelig, er fyllesyk og nedtrykt etterå ha drukket sammenhengende i fire dager, bor alene i et skittent hus i en elendig gate, sover på en madrass, ingen møbler, forlatt av hun jeg trodde jeg skulle klare det sammen med. Jegholder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeide, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? Fordi sollyset treffer et trafikkskilt? Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetterå gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.