Bokelskere.no

"Og saa kan man lade sig vugge paa Strømmen af de spadserende, hvor langt ved man ikke selv; man spadserer ikke, man tænker ikke paa, at man har Fødder; man er blot Øine," skriver Collett begeistret fra Paris i 1868. Gleden ved å ta del i en verden som er annerledes enn den hun kjenner hjemmefra, er synonym med gleden ved å gå - ta del i byens bevegelser, la seg drive med, la seg rive med, kort sagt, være øyne som suger til seg alt byen har å by på av inntrykk. Her blir hun en av driverne - eller likefrem en flanøse, en kvinnelig utgave av flanør-poeten som vandrer med blikket og botaniserer på brolegningen - lenge før feministiske kulturhistorikere hadde begynt å debattere muligheten. Camilla Collett er også her et tidlig tidsvitne som utfordrer senere tiders kritiske posisjoner. Hun inntar gatene på et tidspunkt da byrommet åpenbart var dominert av mannlige drivere, og viser at kvinner på hennes tid ikke bare kunne vandre for gledens og lystens skyld, men også i enkelte tilfeller gjorde det.