I det siste har jeg tenkt at det for dem som har vokst opp uten å kjenne sin begynnelse, kanskje alltid vil være en sånn dvelende usikkerhet. For dem vil lykken alltid være flyktig, ustadig, fordi de mangler tryggheten som ligger i å vite at selv om lykken forsvinner, vil minnet om den gi en viss trøst. Det er lett å tro at sorg og tap er en permanent tilstand hvis en mangler det perspektivet historien kan tilby.