Hva slags elsker er jeg som tenker så mye på min egen lidelse og så mye mindre på hennes? Til og med det vanvittige ropet "Kom tilbake!" er bare for min egen skyld. Jeg stilte endog aldri spørsmålet om en slik tilbakevending, dersom den var mulig, ville være godt for henne. Jeg ønsker henne tilbake som en ingrediens for gjenoppbygging av min fortid. Kunne jeg ha ønsket henne noe verre? Komme tilbake etter å ha gått gjennom døden én gang, og så på et senere tidspunkt måtte gjennomgå døden på ny? De kaller Stefanus for den første martyr. Var det ikke verre for Lasarus?