Menneskene lever i en verden hvor det er ordene som har makt, ikke handlingene, og den ypperste form for kompetanse er å beherske språket. Det er fryktelig, for i bunn og grunn er vi primater som er programmert til å spise, sove, forplante oss, erobre og trygge territoriet vårt. Men de som er flinkest til å gjøre det, de mest dyriske av oss, blir alltid skjøvet i bakleksa av de andre, de som er gode til å snakke, mens de ville være ute av stand til å forsvare hagen sin, skaffe en kanin til middag eller avle barn på korrekt vis. Mennesker lever i en verden hvor det er de svake som hersker. Det er en hån mot vår dyriske natur, en slags perversjon, en inderlig selvmotsigelse.