Bokelskere.no

Det begynte gradvis og forsiktig, og jeg merket det nesten ikke. Det var som en fin solskinnsdag når tåka langsomt kommer sigende. Først som et tynt slør for sola, så stadig mer, men sola skinner fortsatt, og det er først når den slutter å gjøre det, når alt er blitt kaldt og fuglene er blitt stille, at du merker hva som skjer. Men da er tåka der, og sola er borte, og landemerkene begynner å forsvinne, og du har ikke tid nok igjen til å finne veien hjem før tåka ligger så tett at alle veier er borte. Og da blir du redd. For du vet ikke hva som skjedde, eller hvorfor, eller hvor lenge det vil vare, men du skjønner at du er alene og at du holder på å gå deg vill og du blir redd du aldri vil finne veien hjem igjen.