Da huset ble bygd, åtte hundre år tidligere, hadde arkitekten utformet dette værelset spesielt med tanke på moskeens imam. Her lekte solen alltid så vakkert med skyggene, helt til mørket falt på. Først falt bare skyggen fra kuppelen over veggen, litt senere dukket minaretenes silhuett opp, deretter forsvant kuppelen og bare minaretene stod igjen. I det fargerike kveldslyset kunne skyggen av en due, den gamle kråka eller kattene dukke opp på veggene.