«Mens jeg lå på ryggen på det glattskurte berget, tenkte jeg på satellittene som sirklet rundt og rundt jorda. Fremdeles var det en blek stripe av lys i horisonten, men flere stjerner hadde alt
tittet fram på den burgunderrøde himmelen over meg. Jeg så etter kunstige satellitter blant dem, men det var ennå for lyst til at de kunne ses med det blotte øye. Alle stjernene jeg så, sto bom fast som om noen hadde spikret dem der. Jeg lukket øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet enn tyngdekraften til å binde dem til jorda. Ensomme metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»
Sist sett
