Huset til familien Hill var dødt. Hun så bortover gaten og tenkte på at hver eneste nabo hadde kommet til begravelsen til Spencer. De hadde vært stillferdige i sin støtte, tilbudt en trøstende skulder, prøvd å skjule anklagen i blikkene sine. Men Betsy så den. Alltid. De ønsket ikke å sette ord på den, men de ønsket inderlig å legge skylden på henne og Ron - for på den måten kunne ikke noe slikt skje hos dem. Nå var alle borte, alle naboene og vennene. Livet forandrer seg egentlig aldri dersom en ikke hører til familien. For venner, til og med nære venner, er det som å se på en trist film - en blir oppriktig rørt, og en har det vondt, og så kommer det til et punkt der en ikke ønsker å føle tristheten lenger, så en skrur av filmen og går hjem. Det er bare familien som blir tvunget til å holde ut.