Nå satt de ved kjøkkenbordet og fikk seg oppvarmet mat. Salt taretorsk, poteter og kålstuing. Fisken var ikke av akkurat samme prima som de hadde hatt på Rosenhaug. De ante ikke hvor den kom fra, eller hvor lenge den hadde reist før den kom i saltdunken. Elida og Fredriks barn klagde ikke på maten. Hva som da ville skje, var ikke godt å si. Men de visste loven. Man spiste det som var på bordet. I alle fall spiste man opp det man selv hadde lagt på tallerkenen.
