Bokelskere.no

På det opplyste vaktrommet - nesten øde klokka 01.43 - sier jeg til en av sykepleierne at mannen min er i rom 539, og han er død, og hva gjør jeg nå? Det er toppen av naivitet, eller absurditet, å tenke seg at sykepleierne ikke er fullt på det rene med at en pasient nettopp er død på Fjernovervåkningen, noen meter unna; likevel: Jeg prøver å være hjelpsom, med et spakt smil spør jeg til og med: "Skal jeg - ringe til et begravelsesbyrå? Kan dere anbefale et begravelsesbyrå?"
Kvinnen jeg snakker til - en jeg ikke har sett før - ser strengt opp. Jeg ser ikke den sympatien i ansiktet hennes som jeg har sett hos de andre. Hun sier: "Liket av Deres mann vil bli brakt ned til likkjelleren. I morgen da De ringe et begravelsesbyrå for å få hentet det."
Det er så sjokkerende - rystende - det er som om hun skulle ha lent seg over skranken og gitt meg en ørefik.
Det! Så fort har Raymond sluttet å være han og er nå det.