Farid og hans mange fettere var bare tredje generasjon, og man hørte ikke hjemme i landsbyen før tidligst etter sju generasjoner. Det var visstnok den tiden det tok å lære seg å snakke landsbydialekten rent og å fornemme den eiendommelige stoltheten som satt rotfestet i brystet på selv den fattigste jævelen i Mala.