De vestlige legene var bare opptatt av kreften og fikk meg til å tro at noe utenfra angrep kroppen min, og dette noe måtte jeg kvitte meg med. Med andre ord var kreften fienden og måtte bekjempes. Diagnosen deres fylte meg med frykt.
Østens leger så mer helhetlig på mitt velvære,. De betraktet min sykdom som kroppens måte å prøve å lege sin ubalanse på - ikke bare den fysiske, men også den følelsesmessige og mentale. Kreften var faktisk min allierte. Disse metodene var mye mer trøstende og gav meg mer håp.