Og aldri har jeg følt meg mer hjelpeløs enn da jeg, overveldet av vissheten om at jeg var i ferd med å gå under - at jeg virkelig var i ferd med å glippe taket - knakk sammen i dusjen. Jeg husker at jeg desperat hulket: <<hjelp meg,hjelp meg>>, men uten å vite hvem som skulle redde meg eller hvordan. Jeg visste bare at jeg ville ha hjelp. At noe måtte skje.