En av de få bygningene i Malmø jeg virkelig elsker; da jeg var yngre, gikk jeg ofte dit, satt i ventehallen på en av benkene og så mennesker komme og gå.
Selv ble jeg igjen. Jeg kom meg ingen steder. Jeg så de andre dra og komme hjem igjen; så dem forvandles og bli til lyse skygger av framtidshåp. Jeg satt igjen.