Bokelskere.no

Da reiste Sirius seg og deklamerte beveget sin morgensalme, en lovsang til solen og livet. Krabbekongen tok luen av og foldet hendene. Moritz satt med flasken på venstre kne og trykket sin unge kone inntil seg med høyre arm. Ole Brandy hadde strakt seg ut på svaberget og lå og sendte røykskyer til værs fra den gamle veltjente krittpipa. Morgensolen farget den den røde brakknesen hans dobbelt rød og glitret i de gylne øreringene. Men plutselig avbrøt Sirius deklamasjonen og pekte utover sjøen : "Se!"
Alle reiste seg . På det krusete vannet , som nå hadde fått et blendende bronseskjær, så de en flokk niser. De basket med halen og slo kollbøtter i vannskorpen i sin overveldende ivsglede, mens de jagde avsted med strømmen og ble borte i det fjerne.
Vesle Orfeus var våknet i kurven akkurat tidsnok til å å se det , han strakte armene i været og skrek, helt fra seg av skrekkblandet fryd , og bildet av de stormglade fiskene i soloppgangen prentet seg inn i hans hukommelse for alle tider..
Sirius leste diktet, Ole Brandy tente pipa igjen og grep flasken , og nå var Kornelius ferdig med melodien. Han rakte papiret med de nedrablete notene til Moritz, som tok fiolinen og spilte sangen gjennom et par ganger. Han nikket anerkjennende, og Sirius sang understemmene. Ole Brandy tutet i tomflasken, og dermed var den vakre morgensalmen blitt til, som ifølge litteraturhistorikeren Magnus Skælings vakre essay om Sirius Isaksen "i sitt kraftfulle, naive naturmaleri fører tanken hen på selveste Thomas Kingo".