Bokelskere.no

Havet pustet med lange, blanke dønninger, befolket med lydløse ærfugler. En fullmåne som holdt på å gå ned, fikk det lykkelige innfall å vise seg i vest mellom ubevegelige skyer. Den ga det mørkefylte landskapet et rødlig skjær, som kunne virke som det var tryllet fram av et åndeaktig trompetstøt.
Da de tet vesle selskapet hadde fått anbrakt seg på Ørkenøyene, tok Moritz fram fiolinen, og mens Eliana pakket ut maten og kaffen, og dekket opp på det rene, blankskurte svaberget, spilte han flott og med vanskelige dobbeltgrep den underlig lykkeberuste andanten av Pergolesis Concertino i f-moll.
Flasken gikk fremdeles rundt , men ingen av mennene sa noe. Bare Krabbekongen kremtet melankolsk, som han pleide, og stirret utover havet med det store forgremmede ansiktet, som var mørkt av den dystre visdom han engang for alle hadde drukket seg mett av.