Bokelskere.no

Slik var vindharpebyggerens sønner, det var alltid noe de skulle feire. Sirius satt lang og mager med hatten bak i nakken og skrev i sin medtatte poesibok med en opptygget blyantstump, og Kornelius kikket nynnende over skulderen hans gjennom lorgnettene. Det var noe uendelig tafatt ved disse lorgnettene. Det kom kanskje av at de var for små eller satt for løst, eller av at han ikke greidde å bære dem med den rette overlegenhet. Neseklemmeren, som var moderne den gang, passer dessuten dårlig til et ærlig og troskyldig ansikt med underbitt og utstående ører. Det var synd og si at Vesle-Kornelius var vakker, det var ikke fritt for at han skjelte, og dessuten stammet han.