Jeg veit vel ikke åffer, men de i de første åra etter at jeg mista beina, var det ikke en dag jeg ikke tenkte på å ta livet av meg. Så, plutselig - det var ikke no' spesielt som hadde skjedd, jeg var ikke blitt no' meir løkkelig - bestemte jeg meg for at jeg hadde brukt nok tid på å daua. Kanskje kan det virke motsatt også?