Bokelskere.no

"Det må ha vært utrolig intenst i den perioden, hva?" Rolf trakk inn magen mens han snakket, men han gikk for langt. Beltet rundt vikingskjorten ramlet i bakken, og da Hanne Krogh bøyde seg ned og ga det tilbake til ham, kom hendene deres borti hverandre. Det sendte ilinger helt ned i lysken hans.
"Jo det var jo det, ja. Mye oppstyr, alle ville ha oss til å stille opp på alt mulig rart." Elisabeth Andreassen smilte til ham. "Men det var jo ikke slik som i dag. Med det råkjøret som Aleksander Rybak har vært igjennom, for eksempel."
Rolf nikket. "Jeg skjønner. Men det må ha vært et voldsomt press. Og i alt virvaret, da det kun var dere to alene, dere to mot resten av verden, slitne og ensomme etter talkshow på talkshow, på små hotellrom rundt om i hele Europa ..."
Hanne Krogh rettet på armbåndet sitt. "Jo da, men vi hadde jo folk rundt oss som ..."
Rolf avbrøt henne. "Ja, men det jeg lurer på er om dere, utslitte og sårbare om kvelden i de små hotellrommene, noensinne fant trøst i hverandre? Om du skjønner hva jeg mener?" Han så dem for seg, og lagret bildet i hodet til senere bruk. "For det ville være helt naturlig, i så fall. Ville vært rart om dere ikke gjorde det, egentlig."
Hanne Krogh nikket. "Klart vi gjorde det. Vi var jo gode venninner, og når en av oss var lei seg, trøstet vi hverandre selvfølgelig."
Rolf nikket ivrig. "Jo, jo, men det jeg mener er om dere ..."
"Heisann." Stavros kom inn fra siden. Han hadde fanget opp samtalen, og hoppet inn for å stoppe Rolf. "Lenge siden sist, Hanne!"