Stillheten er så vakker. Jeg løfter ansiktet og kjenner hvordan varmen stryker over huden.
En båt tøffer forbi lenger ute i fjorden, men den er så langt borte at det ikke går an å skille
ut hvor mange som er ombord. Litt etter er den borte rundt et nes.
Igjen er det bare du og jeg. Men så blir stillheten på ny brutt.
Noen unggutter kommer gående ned stien bak oss.De prater ivrig sammen,
til de oppdager oss. Da blir de brått tause. Jeg merker de stirrer mot oss der vi sitter.
Du mor, innpakka i et pledd. Jeg, voksne kvinna, i bare trusa i sanden.
I det de passerer oss, sier den ene av dem noe lavt til den andre, og de ler.
De er så unge. Trolig har livet ennå ikke rørt for mye ved ved dem,
verken med smerte eller lykke. Disse to som følger hverandre i livet som siamesiske tvillinger.