Like før jeg nådde fram til kisten så jeg Jokke ligge der med åpne øyne og noe som kan ligne et smil om munnen.De fryktelige skadene man vanligvis blir påført av så kraftige eksplosjoner,hadde skånet Jokkes ansikt.Kun små kutt kunne avsløre at noe forferdelig hadde skjedd ham.Jeg tenkte på den glade gutten som alltid ga full innsats for oss andre.Nå klarte jeg ikke lenger å holde meg.Jeg gråt.det samme gjorde resten av gutta.Jeg,Nico,Greger,Hans Morten,Birri,Ribe,Nebby,Kimma og resten av troppen sto nå i en stor klynge og holdt rundt hverandre og gråt høylytt.Alle følelsene vi hadde måttet undertrykke og skjule den siste tiden,kom ut i en flom.Nå var vi ikke den hardbarkede,uslåelige og udødelige troppen lenger,men en søskenflokk av brødre i dyp sorg.
Sist sett
