Bokelskere.no

Uten at det grønnmørke løvet var blitt det minste lettere, stod sengen utstilt, utlevert til alles blikk; ikke til å verge seg mot var apene som nå i vill munterhet glisende kastet ned nøtter, ikke til å verge seg mot var de fornøyd brekende geitebukkenes lystne skjelende blikk, og en mektig flaggermusskygge strøk leende over dem, å, ikke til å verge seg mot var Famas skygge, skyggen av hennes forferdelige skamutløsende kjempeskikkelse der hun med sin latter skadefro så forferdelig forkynte hva som kunne og hva som ikke kunne skje: “De får ikke pule, de får ikke lov; bare Cæsar får lov!” Å, ikke til å verge seg mot var larmen, ikke til å verge seg mot lysgjallet, ikke til å verge seg mot lysets blendende mange lag, og før det var mulig å finne svar på alt dette, ja før han kunne søke Plotias blikk, før han kunne løsne sin munn fra hennes, var også hun forvandlet til latter, var hun glidd elfenbensglatt langs ham som en kjølig stenaktig latter, svevet hun bort som et blad båret av lysvinden og satte seg igjen på kofferten.