Bokelskere.no

Han løftet seg litt lenger opp på puten for å avlaste det smertende brystet, svært forsiktig slik at jegets utbrettede landskaper, som syntes å garantere ham klarhet, ikke skulle komme i uorden og ikke rystes sammen slik tilfellet er hos det oppreiste menneske, og så følte han seg fremetter manuskriptkofferten ved siden av seg og lot hånden gli nesten ømt over det grove skinnlokket: varmt og opphissende var det å føle arbeidet, den tvingende oppdagerfølelsen, skaperprosessens store vandrerfølelse var vakt i ham, og var ikke samtidig den store vandreangsten begynt å røre på seg i ham, den forferdelige angsten hos den som har gått seg vill, som famler rundt i nattens kratt, denne selsomme dype angsten som all skapervirksomhet er ledsaget av, det varme og lykksalige som bruste opp i brystet hans ville til og med ha overdøvet de manende smertenes dødsberedskap, ville kanskje til og med ha lindret åndenøden, ville ha fått ham til å glemme feberhete og feberkulde, og intet kunne ha hindret ham i straks å sette seg til arbeidet, beredt til igjen å yte noe, i bevissthet om den oppgaven han helt til sitt siste åndedrett hadde å utføre og som først med siste åndedrag ville gi ham virkelig oppfyllelse.