Nok! Han er lut lei av å høre sin egen stemme, og han synes synd på henne som må lytte til disse dulgte intimitetene. Han gir studentene fri, men venter med å gå, håper å få et ord med henne. Men hun stikker seg bort i trengselen.
For en uke siden var hun bare et søtt ansikt i forelesningssalen. Nå er hun et vesen i hans liv, et pustende vesen.