Bokelskere.no

Og nettop nu holdt kong Alkohol på å få meg i sin makt på en enda mer underfundig måte., enn den gang han nesten hadde fått sendt meg til havs med tidevannsstrømmen. det var enda noen måneder til at jeg fylte sytten. Jeg aviste med forakt enhver tanke på fast arbeid. Jeg betraktet meg selv som en pokkers til fyr blandt temmelig fandenivoldske folk, og jeg drakk fordi de andre drakk, fordi jeg var nødt til å stå meg godt med dem. Jeg hadde aldri hatt noen ordentlig barndom, og min gammelkloke ungdom var fylt av en hård og smertefull visdom. Jeg hadde gjennomgått så uhyre meget at jeg var ovebevist om at jeg var nådd til den siste viden om liv og kjærlighet, skjønt jeg enda aldri hadde kjent en kvinnes kjærlighet. Det var ikke nettopp noen oppbyggelig livserfaring jeg hadde. Jeg var ikke egentlig pessimist, men jeg var klar over at livet var fattig og ikke hadde videre verdi.
Jeg holdt altså på å bli sløv av alkoholen. Mitt friske åndelige pågangsmot holdt på å gå tapt. Nysgjerrighten holdt på å forlate meg. Hva brød jeg meg om å hva der foregikk på den andre siden av jordkloden? Der var det selvfølgelig bare kvinner og menn slik som her på denne siden, folk som ble gift og skilt og fulgte hele smålighetens ritual akkurat som her. Og så drakk de naturligvis. Men det var svært lang vei over til den andre halvkulen bare for en drinks skyld. Jeg behøvde ellers bare å gå bort til hjørnet til Joe Vigy så fikk jeg hva jeg ville ha. Og Johny Heinhold drev jo stadig "Siste Chance". Og det var salooner på alle hjørner, og mellom gatehjørnene også.