Eller dreier det seg om ønsket- det drømmeliknende, patetiske ønsket - om enda en gang å stå ved det punktet i livet og kunne slå inn på en helt annen retning enn den som har gjort meg til den jeg er blitt?
Det er noe besynderlig ved dette ønsket, det smaker av paradoks og logisk besynderlighet. For han som ønsker seg det - har er jo slett ikke den som står ved skilleveien, ennå uberørt av framtiden. Snarere er det han som er merket av den tilbakelagte framtiden omskapt til fortid, som ønsker seg tilbake for å gjenkalle det ugjenkallelige. Og ville han ha gjenkalt det, hvis han ikke hadde gjennomlevd det?