Bokelskere.no

Noe av det første jg husker er skrittene dine i trappa. Du gikk aldri. Du løp.
Jeg elska å ligge på det vesle kammerset i den brune senga med blomstrete sengetøy og høre deg komme. Du strøk meg over panna med forsiktige bevegelser. Hånda di var så så myk, så kjærlig. Det fantes ingen ting vondt i verden når du var der.
Det er den samme hånda som nå fikler med knappen i jakka du har på deg.
Det er den samme hånda jeg nå kan strekke min ut og stryke over. Den gang var den så glatt. Nå er huden full av rynker. Men ennå er den min trygghet. Der på din fjerne planet er du umistelig for meg. Jeg skrur ned musikken. Snur meg mot deg. -Det er sommer, mor, sier jeg.
Du nikker, enda jeg vet du har glemt hva sommer er.