Nå skal vi kose oss, sier jeg. Men du hører ikke. Du sliter og drar i knappen.
Da ser du plutselig opp. -Du og jeg, sier du og smiler.
Og igjen kjenner jeg det varme trykket bak øynene.
Denne gang av glede. Det var det du alltid sa. Du og jeg. Minnet. Ja, du og jeg, svarer jeg.
Jeg strekker hånda mot deg og stryker deg over din hånd. Men øyeblikket er over.
Igjen er det knappen i jakka som har fått ditt fokus.
Du er så nær meg, og likevel har jeg mista deg.
