Du følger med meg, mor. Du spør ikke. Du følger meg så tillitsfull. Og vi går gjennom den store døra av glass, som lukker seg bak oss. Du er så lett på foten. Fremdeles er er stega dine kjappe, selv om du er blitt mer ustø og ikke alltid vet retninga der du skal.
Jeg loser deg på plass i bilen min. Jeg fester sikkerhetsselen, og stryker deg samtidig lett over kinnet. Du har fått øye på en knapp i den åpne jakka di. Du fingrer med den, og all din konsentrasjon er der.
