Det er ikke borte. Ikke det. At du kan nyte skjønnhet. Og glede. Øyeblikkets glede.
Jeg tar deg i armen og går bortover den smale stien sammen med deg, fra bed til bed i denne hagen som er så ulik og annerledes enn den du skapte. Jeg kjenner vekten fra kroppen din der du lener deg mot meg. Du er blitt så mager, så skjør nå. Som plantene i hagen. Jeg fylles med en uendelig ømhet, og smerte.
Du har stoppa. Du står og ser fasinert opp. En fugl har satt seg i det spinkle bjørketreet.
Du peker og ler. Denne latteren som vel var den aller første jeg hørte. Latteren som alltid lå der på lur, og som kunne viske bort alt vondt i verden og hente sola fram på de mørkeste dager.
Mor. Å mor!
