Bokelskere.no

Du ser mot meg, men du kjenner meg ikke igjen. Ikke ennå. Likevel smiler du. Vennlig, slik du alltid har vært.
Når jeg strekker en hånd mot deg, tar du den. Jeg klemmer din hånd, og kjenner at den er kald, tross varmen i lufta. -Hallo, mor, sier jeg. Du ser på meg med disse øynene som er fylte av undring, som hos et barn. Hodet ditt er skrått,som om du prøver å huske noe. -Det er datteren din som er kommet, smiler pleieren og nikker mot meg. -Ja visst. Og du åpner ansiktet ditt mot meg. Men så rynker du panna. -Kjenner jeg deg? spør du. Du gransker meg nysgjerrig. Så glemmer du og snur deg igjen mot blomstene.-Se!. Du peker. Og vi ser på blomstene sammen, slik vi har gjordt så ofte.