Åpningen: DET ER MITT liv, dette. Jeg kan ikke slippe unna. Jeg prøver å skrive det vekk, jeg prøver å fantasere fram en annen verden, en annen virkelighet, late som jeg er en annen, men nå er jeg nødt til å fortelle sannheten for den presser seg fram, den tyter ut hvor enn jeg snur meg. Jeg kan ikke gå på do, se ut av vinduet, helle sukker i teen, gå fort over golvet i stua uten at sannheten hveser rundt meg, roper til meg, drar meg i ørene, lugger meg i håret, spenner bein for meg! Denn e leiligheten, veggene, hyllene, alle disse tingene lener seg mot meg, hvisker til meg, brøler til meg, snakker til meg når jeg vil hvile, når jeg prøver å sove så lener de seg mot meg og hvisker og snakker og roper og sier alt som det er og jeg kan ikke slippe unna.